Trappeløping i Granåsen

Da jeg kom ned på tribuneområdet på Granåsen og så de superspreke ungdommene hoppe opp og ned tribunene på et ben, noen med folk på ryggen, så skjønte jeg at tribunen er nok forebeholdt de med langt mer styrke i beina enn meg.

Men trappene som går langs hoppbakken, der var det mer folk som meg så jeg. Noen eldre, noen veldig unge, noen litt større og noen mindre.

Da går vi for det tenkte jeg. Trappeløping i første omgang, så får vi se an hvordan formen blir etter noen måneder med det.

Så jeg startet. Dette er da utgangspunktet:

 

Ganske skummelt bratt og skummelt mange trappetrinn. Men jeg startet lett - trodde jeg. Lett jogg oppover liksom... Det går nok. How wrong can one be? Jeg begynte å telle mens jeg jogget oppover - 1,2,3,4,5,6 osv...... De første 20 gikk greit. De neste 20, ikke fullt så greit. De 20 etter der igjen var pain, også klarte jeg ikke å holde tellinga lengre for alt jeg klarte å konsentrere meg om var smerte smerte og atter smerte. Og ikke minst at jeg hadde nådd makspuls allerede ved de første 50 trinnene. 

Heldigvis er det et "pauseområde" etter 110 trinn. Trappa går videre oppover, men jeg ser at de aller fleste stopper der og jogger rundt tribunen før de tar flere runder. Men jeg ville på toppen. Så jeg fortsatte oppover og til slutt, helt på toppen, pesende som en hval som ventet litt for lenge med å komme seg til vannoverflata, telte jeg 184 trinn totalt.

Og da var dette min reward: 

 

Ganske flott, hva? Så¨var det ned og på`n igjen. Alle som har trent ben før vet hvor sinnsykt jævlig det er å gå nedover trapp eller bakke etterpå. Jeg var usikker på om beina klarte å bære meg så mye som de skalv. Særlig da jeg måtte holde meg fra å skli ned grusbakken. 

Men jeg tok to, nesten tre runder på mandag. Tre og en halv runde i går. Så får vi se i dag. Jeg har aldri vært så sliten etter en økt. Og særlig ikke på så kort tid! Og for en som er litt lei av å stå på mølla og inne på treningsstuioet så var det fantastisk deilig å kjenne at man har klart å bli så sliten på bare 20 minutter også. 

Jeg er så kvalm som det går an å bli uten å spy på siste runde. Kjenner at gallen begynner å stige de siste trinnene. Men den følelsen etterpå, når musklene har roet seg, du bare sitter å gliser å ser på utsikten, ja, det er verdt alt det strevet. 

Det er faktisk gøy også synes jeg!